Da var Alliansloppet 2016 historie og vi har kommet hjem til hverdagen igjen. Å stille seg på startstreken igjen i et stort og sterkt startfelt etter ett og et halvt års pause er spesielt. Jeg kjente meg litt malplassert og det var som om jeg hadde glemt hvordan man skulle gjøre.
Samtidig kjente jeg meg utrolig takknemlig som kunne stå der igjen, med startnummer i første ledd, klar til start. Ikke sitte hjemme og se på TV. Med det i tankene ble jeg nesten litt rørt der jeg stod det siste minuttet før start. Men i det starten hadde gått var det ikke tid til å tenke så mye mer på det.
I utgangen opp den første bakken var det bare å holde orden på stavene og prøve å finne sin plass i feltet. Mitt mål for dagen var å henge med tetgruppen så lenge som over hodet mulig. Jeg visste at det ville bli tøft ettersom at jeg ikke har hatt en eneste intervall i konkurransefart på rulleski. Jeg visste at jeg skulle bli nødt til å gå opp min maxfart veldig tidlig uansett om jeg bare lå lengst bak i gruppa. Men jeg prøvde å bare henge med og bruke så lite krefter som det gikk, ta kilometer for kilometer.
Jeg var veldig fornøyd etter å ha klart en runde, men fikk det ekstremt tøft opp utgangsbakken på neste runde. Jeg var oppe på maxpuls og jeg kjente at kroppen var full av melkesyre. Men på et eller annet vis klarte jeg akkurat å være med gruppa over bakketoppen. Det ble en tøff andrerunden og det var veldig nært mange ganger at jeg mistet kontakten med løperen foran meg. Lykken var derfor stor når jeg passerte for andre gang sammen med tetgruppen.
Men den tredje og siste gangen vi skulle ta utgangsbakken var det ikke mer å hente i min kropp. Jeg har aldri kjent det på den måter før, fra det ene sekundet til det andre. Det kjentes som jeg sto stille i bakken og de andre jentene bare fløy opp. Fokuset endret seg fort fra å prøve å henge med teten til å ta seg fram på et eller annet vis. Etter noen kilometer i langkjøringstempo og med en fot som begynte å gjøre fryktelig vondt på grunn av litt for trange sko valgte jeg å hoppe inn av.
Det kjentes som jeg hadde gjort mitt, og selv om jeg ikke kom meg til mål så hadde jeg likevel nådd mitt eget mål. Jeg har aldri før brutt et skirenn eller rulleskirenn, og jeg hadde aldri trodd at jeg kunne gjøre det og likevel være fornøyd.
